Hei!

Dette blir min første historie som jeg skriver inn på bloggen. Jeg skrev første utkast i 6. klasse, men nå i 8. skrev jeg den om. Håper du liker den.

Charlott våknet av at sola strålte gjennom de grønne gardinene med knallrøde moreller. Hun fikk så vidt opp øynene, med lange mørke øyevipper. Mens hun lå på senga prøvde hun å våkne helt. Prøvde å finne ut hva hun skulle gjøre i dag, den andre dagen i sommerferien.

!

Nå kom hun på at det var i dag de skulle reise, i dag hun og familien skulle til Barcelona!

Charlott hoppet opp av senga.., men fal tilbake igjen, for hun var jo så trøtt fortsatt. Jeg orker ikke stå opp, tenkte hun.

Bank – bank!

Noen banket på døra. – Kom inn! ropte hun.

Og inn kom moren hennes, tydeligvis for å vekke henne.

• Nei men vennen min da, begynte hun. – Du vet vel at vi må dra tidlig. Kom igjen, sto opp å kle på deg, vi må skynde oss.

• Men mamma! Jeg er jo så trøtt!

Hun tok ansiktet under puta.

• Jaja, det er jeg også, men vi har dårlig tid, så du for sove litt i flyet, eller i bilen.

• Greit, jeg kommer.

Moren gikk ut av rommet hennes, og Charlott hoppet opp av senga.

• Som om jeg er trøtt. Mamma da, du er så lettlurt.

Hun viste tunga mot døra som moren nettopp hadde gått ut av.

• Nå skal jeg stå opp, være glad og ikke ødelegge ferien min.

Charlott pleide nesten alltid å snakke med seg selv når hun var alene, det var en vane fra da hun var seks år. Men nå var hun seksten år og hadde fortsatt den vanen.

Charlott hadde kledd på seg, spist frokost og sto nå i bilen og ventet på faren. På fanget hennes var lillesøstera, Isabelle på 4 år, som lå og sov.

Charlott strøk henne på det gylne håret hennes. Det var så deilig og glatt.

Broren hennes, Nadal, satt ved siden av henne.., og sov. Han var 20 år og hadde fortsatt ikke en jobb, hadde ikke engang orket å gå på universitetet.

Familien til Charlott er egentlig fra Spania, men siden søsknene ikke er født i Norge og ikke kan spansk skal de heller bo i et hotell.

Nå satt Charlott i bilen, på vei til hotellet. Hun så ut av vinduet, alle palmene ved stranda. Men det var ikke denne stranda de skulle bo ved, det var stranda Barceloneta, og hotellet het Princess Hotel.

Det var snart solnedgang og de var snart framme. For det hadde Isabelle spurt nesten hele tida etter at flyet hadde landet.

Charlott gledet seg, det kilte i magen.

De var framme, og Charlott gikk ut av bilen. Hun så på hotellet og det var kjempefint. Noe av det vakreste hun hadde sett. Stort, fint og… stort.

Hun hadde fått vite at det var 364 rom i hotellet, da de skulle booke. Hun hadde også fått vite at det var 4 stjernes og lo i hjertet av Barcelona.

Det var egentlig bare lov å ha maksimum 2 barn der og bare lov til å være der i 1-3 døgn, men de hadde fått spesialbestilling.

Charlott fulgte foreldrene sine til rommene deres. De sa ifra i lobbyen og tok heisen opp. De skulle være i 13. etasje.

De var kommet ut av heisen og på vei til rommet.

• Her er rommet ditt Charlott, sa faren.

• Kult!

Charlott gikk inn. Hun kikket rundt i rommet.

• Det er så vakkert, sa hun til seg selv.

Det var grønnaktige gardiner med fine mønstre på. Teppet hadde det samme mønstret, og den samme fargen. Og midt i det hele, en stor taklampe. Men hun hadde glemt noe, senga ja. Det var… det var… det var… to senger! Hun snudde seg, og der sto Nadal og flirte, hun hatet den onde latteren hans.

• Nei! skrek hun. – Jeg kan ikke dele rom med han!

• Men kjære deg, sa moren. – Du må nok dessverre gjøre det. Vi hadde ikke noe annet valg. Isabelle skal være i rommet vårt.

• Åååh!

Moren gikk ut, og Charlott ble igjen med broren. Hun prøvde å overse han, bare så ut av vinduet. Og der la hun merke til den fine solnedgangen. Hvordan den rød rosa himmelen reflekterte i havet. Det var det vakreste hun hadde sett! Hun ble hypnotisert av utsikten, det ble helt stille.

- BØ!

Hun hørte lyd, ble skremt og snudde seg. Og der var jo selvfølgelig broren hennes.

- Nadal!!

Men han brydde seg ikke, bare fikk latterkrampe.

- Du er så barnslig!

Hun ble sur og gikk ut, smalt igjen døra.

Charlott var ute ved stranda, satt i sanden og så utover havet. Det er så mye vakrere å se det herfra, tenkte hun. Hun lente hodet mot knærne, så til høyre. og akkurat da hun skulle til å lukke øynene, så hun noe, en skikkelse ikke så langt fra henne. Hun så nærmere. Det var en gutt, omtrent på hennes alder. Han satt også å så utover havet. Det var noe seriøst i blikket hans. Som om han tenkte på noe, noe viktig.

Charlott så han, nesten stirret gjorde hun. Men da han plutselig så bort på henne, snudde hun hodet og tenkte: Jeg har visst sett litt for lenge. Shit!

Hun så litt tilbake mot høyre, for å se hva han gjorde. Han sto opp, og.., og kom mot henne. Charlott sto fort opp og holdt på å gå. Men han var litt raskere.

• Hola! sa han.

Hun gulpet, hva skulle hun gjøre nå? Men var modig, snudde seg og sa:

• Emm… Me no habla español (jeg snakker ikke spansk), sa hun.

• Gjør det noe da?

Charlott ble forskrekket, var han norsk?

• Emm… jeg vet ikke…

Gutten smilte.

• Jeg kommer fra Spania, men har bodd i Norge, forklarte han.

• Oja, okey.., Charlott visste ikke hva hun skulle gjøre.

• Er du her på ferie?

• Ja, med familien. Og du?

• Jeg bor her, med broren min, Rafael, han er 22 år. Eller jeg bor med han og kona hans!

Hun så ut som et spørsmålstegn.

• Ja, du skjønner, begynte han. – Han er gift, men de pleier å krangle hele tida, så noen ganger orker jeg bare ikke å være tilstede når de krangler. Så jeg pleier å komme hit, for å tenke.

• Oh! okey, Charlott visste ikke hva hun skulle si. Her stod hun på stranda (i Barcelona) og snakket med en helt ukjent gutt!

• Fabio, sa han og tok fram hånda.

• Hæ?

• Fabio, det er det jeg heter, han smilte til henne.

• Oh! Charlott, hun tok hånda hans. Den var myk og varm, men samtidig stram og sterk.

• Du snakker ikke mye, sa han med et smil. Charlott hadde lagt merke til at han smilte mye.

• Vel… jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg mener, her står jeg og snakker med en helt fremmed gutt midt i Barcelona!

Hun angret med en gang på at hun sa det, så hun prøvde å finne på noe annet å si.

• Jeg må gå, sa hun fort.

• Nei vent, når kan vi møtes igjen? Jeg kan vise deg rundt i byen, hvis du vil? Hva sier du?

Han så håpefullt på henne.

• Ja, greit. Kan vi møtes her i morgen klokka 11:00?

• Samme for meg!

• Fint, god natt.

• Natta!

Charlott gikk fort tilbake til hotellet, løp nesten. Hva har jeg gjort nå da? tenkte hun. Hun hadde nettopp blitt kjent med en fremmed gutt, som ikke var så fremmed nå lenger. Nå var han Fabio.

Charlott våknet klokka 10:30.

• Oi da! sa hun. kanskje litt høyt, for nå våknet broren hennes.

• Hva er det du har det så travelt med da? spurte han.

• Jeg… jeg skal møte noen, sa hun mens hun hoppet ut av senga.

• Aha! Noen. Tørr jeg spørre hvem denne ”noen” er?

• Tro meg det gjør du ikke. Kom igjen snu deg.

• Hvorfor det?

• Fordi jeg skal skifte vel!

• Ok, Sinnataggen!

Nadal hadde alltid kalt henne for det, Sinnataggen. Hun begynte nesten å bli lei av det.

Hun skyndte seg å skifte, spiste frokost og løp ut.

På stranda, midt blant alle menneskene, stod Fabio der og ventet på henne. Bare på henne. Det føltes herlig.

• Hei, sa han til henne da hun kom fram.

• Hei!

• Så skal vi dra, eller vil du heller være her og bade.

• Tro meg, jeg er ikke akkurat glad i svømming. Jeg liker heller å se meg rundt. Spesielt hvis jeg er på et nytt sted.

• Fint, for jeg har ikke tenkt å tilbringe hele dagen min her.

Charlott lo litt, men fikk plutselig litt dårlig samvittighet.

• Måtte du vente lenge, spurte hun.

• Jeg? Nei nei, jeg vet at jenter bruker lang tid. Kom igjen så går vi.

Hun lo igjen. Du har et så fint smil, ville hun si.

De hadde gått i et par timer, og stod nå foran en statue av to menn på hver sine sykler og to skjeletter på som også hadde sykler. Charlott skjønte ikke helt vitsen med den, men hun sa ingenting.

• Vil du ha litt iskrem? spurte Fabio.

• Ja, okey, svarte hun.

• Kult, kom da.

Han tok henne med til en liten kiosk, den het visst ”Las Ramblas Helado”.

Helado betydde visst iskrem, og Las Ramblas var navnet på det området de var i eller noe sånt.

• Her, sa Fabio og rakte henne en pistasie is.

• Takk, svarte hun og tok den i mot. Hun elsket pistasie is. – Hvordan visste du at jeg likte pistasie is?

• Hm? Han hadde is rundt hele isen. – Tja, jeg er vel flink til å kjenne mennesker. Det er faktisk sant, jeg er født med det.

Han smilte, igjen og igjen.

• Kom igjen, vi setter oss et sted.

• Kan vi ikke heller gå hjem? spurte hun.

• Okey, greit for meg.

• Venga! (Kom igjen!)

Fabio og Charlott gikk langs stranda utenfor hotellet. De hadde vært stille en stund.

• Du Charlott? sa Fabio plutselig.

• Ja?

• Skal du noe i kveld?

• Jeg? Nei, hvordan det?

• Vel, du vet det er sånn strandfest her ute i kveld. Så jeg lurte på om du ville bli med meg, hvis du ikke opptatt altså, for ellers kan vi bare glemme det, hvis du vil…

De så på hverandre. Men Charlott prøvde å overse det han hadde sagt.

• Du har litt is rundt munnen, sa hun og tok en serviett for å fjerne det.

Fabio holdt håndleddet hennes.

• Charlott, vil du?

Han hørtes litt mer seriøs nå.

• Vel, jeg vet ikke.., hun ble litt forvirret.

• Men hvis du ikke vil er det helt greit for meg.

Han slapp hånda hennes, snudde seg fra henne. Og nå fikk hun i hvert fall dårlig samvittighet.

• Fabio? sa hun. – Greit unnskyld, jeg kan bli med deg. Jeg mente ikke å gjøre deg noe vondt eller noe.

Fabio snudde seg, sperret opp øynene.

• Seriøst? Vil du?

• Ja, hun nikket.

• Fett!

Han holdt rundt henne. Han var deilig å holde. Så varm du er, ville hun si.

Han slapp henne, og holdt hendene rundt ansiktet hennes. De så på hverandre en stund. En litt lengre stund faktisk. Og da, da gjorde han det, kysset henne. Og slapp henne. Han ble visst litt sjenert selv, for han snudde seg da han snakket til henne.

• Så skal vi møtes klokka 19:00? spurte han, mens han sto med ryggen til henne.

• Ja, greit, svarte hun og gikk tilbake til hotellet.

På bare 1 dag? tenkte hun mens hun var på vei til hotellet.

Klokka 18:30 var Charlott ute av dusjen. Og plutselig så hun Nadal, som vanlig lo han og sov.

• Din latsabbe, sa hun stille ristet på hodet.

Hun gikk tilbake til badet og fønet håret. Men hun gjorde det, tenkte hun på hvordan det ville bli, og hvordan det ville ende. Hun skiftet fort, men passet selvsagt på hva hadde på seg. En halvlang, lyseblå kjole, fine sandaler og en søt, hvit sløyfe på håret.

Hun så på klokka: 18:55!

Da hun var på vei ut av rommet, hørte hun en lyd: – Ikke kom for sent da.

Det var Nadal. Hun snudde seg og sa: – Neida.

Som vanlig sto Fabio ved stranda og ventet på henne. Da hun ankom så han på henne med store øyne.

• Du… du.., han klarte ikke å fullføre setningen.

• Ja, jeg?

• … Ser fantastisk ut!

• Takk, du ser ikke så verst ut selv, hun nikket mot skjorta hans.

• Hihi, takk! han smilte med store tenne, nesten litt barnslig. Men det var noe av det hun likte ved han.

• Skal vi gå? spurte han

• Ja hvorfor ikke? Kan ikke stå her hele kvelden.

Hun smilte til han.

På festen var det masse folk. Og Charlott hadde ikke sett så mange spanske folk på et sted før. Unntatt på TV. Det var kjempefint der. Spesielt med palmene rundt der. Og musikken var råkul.

• Still deg her, så henter jeg noe å drikke til oss, ok?

• Ja, okey.

Han ga henne et lite kyss på panna før han dro. Charlott tenkte: Så nært, og så fort?

Hun sto der Fabio hadde sagt hun skulle stå, men han var ikke kommet enda. Plutselig kom det noen gutter bort til henne. De så ut til å komme fra det skandinaviske hotellet ikke å langt ifra.

• Nei, men se hva vi har her gutter, sa gutten som var helt forrest i gjengen. Han var ganske stor.

• Har du ingen å være med eller?

Charlott svarte ikke, bare så en annen vei og tenkte: Fabio, kom!

• For hvis du ikke har noen å danse, er vi frivlige.

Hun svarte fortsatt ikke.

• Ja, men svar da for helsike!

Gutten prøvde å få tak i armen hennes, men Fabio kom heldigvis i forkjøpet. Han tok henne vekk fra gutten. Og hun ble selvsagt kjempeglad for å se ham. Han holdt rundt henne og trøstet. Hun presset ansiktet mot halsen hans.

• Ikke gå fra meg igjen, sa hun til han.

• Det skal jeg ikke, sa han unnskyldende.

Men de andre guttene hadde ikke gitt seg.

• Og hvem er du da?! Sa en av dem. – Er det dama di eller?

• Hm! sa Fabio men han fortsatt holdt rundt henne. – Du bruker det ordet som om hun er en ting!

• Ja, hva ellers er hun? Ting er noe man bruker og da er damer ting.

Nå ble Fabio rasende. Han slapp Charlott og gikk mot gutten.

Charlott gikk et annet sted. Hun ville ikke se det, ville ikke se, ville ikke høre. Tårene rant nedover kinnene hennes, hun ville ikke være her.

Charlott satt ved strandkanten utenfor hotellet, og lurte på hvordan Fabio hadde det. Lurte på om han var skadet eller noe. Tårene hennes hadde tørket mot huden, men orket ikke å ta det bort. Hun følte seg dum som hadde forlatt Fabio i en sånn situasjon. Nå ville han sikkert aldri tilgi henne.

• Er det her du er? hørte hun en stemme si bak henne, det var Fabio han satte seg ved siden av henne.

Hun så bort på han, han var skadet!

Charlott rettet på seg, tørket bort tårene og rev av et stykke fra kjolen.

• Hva er det du gjør? spurte han.

• Ser du det ikke, du er skadet. Sånn ikke rør deg nå, jeg skal fikse det.

Hun lot han ikke si noe. De bare satt der, og Charlott fikset på armen hans som var veldig skadet.

• Hvorfor gjorde du det? spurte hun da hun ble ferdig.

• Hva da?

• Du vet.., sloss med de guttene der.

Hun lente seg mot skuldrene hans.

• Det vet du godt, jeg tåler ikke at noen sier noe sånt om deg.

• Men det er så rart…

• Hva da?

• At vi ble så fort kjent, og plutselig.., sammen.

• Det er da ikke noe nytt, jeg gjør sånt hver dag jeg.

• HVA?!

Charlott sto opp, kunne ikke tro hva hun nettopp hadde hørt. Så hun snudde seg for å gå.

• Hey, hvor skal du? Jeg bare tullet litt det vet du vel.

Han sto opp og gikk etter henne, men hun hadde stoppet. Han holdt rolig rundt henne, bakfra.

• Unnskyld, sa han.

Charlott snudde seg, smilte og krøp inn til halsen hans igjen.

• Lov meg å aldri si noe sånt igjen, sa hun.

• Jeg, Fabio Nuez, lover å aldri si noe sånt igjen til deg, Charlott Lingerie, den vakreste og hyggeligste jenta jeg noensinne har møtt.

De så på hverandre, begge smilte.

• Kom, jeg følger det opp.

• Ok.

THE END