Hei sann!

Denne fortellingen her skrev jeg in 6. klasse. Vi skulle skrive om en liten reise langs den kinesiske mur, og hva vi opplevde der. Og siden jeg var så glad i å skrive kjærlightes fortellinger, så, gjorde jeg det da .
Håper du likern’

Det var nyttårsaften, i året 1313, og Chiq våknet fra den lange dype søvnen sin. Hun satt halvveis på den ikke så behagelige senga (det var ikke ei seng en gang, hun sov selvsagt på gulvet). Hun hadde ikke åpnet øynene enda, de lange buete øyevippene hennes var fortsatt nede. Og det lange mørke silke håret hennes var klossete. Hun gnidde seg på øynene og åpnet dem, og så seg rundt. Og fikk øye på broren sin som er 21 år gammel, og het Kob. Hun så at han drev og snorket, til og med mer enn faren hennes som het Kublai Khan som var keiseren. Chiq var stolt over å være i keiser familien. Hun følte seg som en prinsesse, noe som hun selvsagt var.

Hun hadde gledet seg til ”i dag”, det var nemlig hennes bursdag, og hun skulle fylle 18 år. Da hun plutselig kom på det åpnet hun øynene helt og slengte seg fra teppet(senga).

Hun løp bort til Kob, som nettopp hadde stoppet med å snorke.

- Kob! Sa hun. – Stå opp!

Han var halvveis våken, men snudde seg fra Chiq. –nei, sa han svakt.

Men hun ga seg ikke. – Kob, gjett hvilken dag det er i dag? Spurte hun.

Kob pustet ut, snudde seg til henne og åpnet øynene. Chiq gledet seg til å høre ” gratulere med dagen” fra han. Og håpet på at hun skulle få en eller annen presang fra han, en han hadde nevnt hun skulle få for lenge siden, som et bursdags gave. –Nei! Sa han høyt. –jeg vet ikke hvilken spesiell dag det er i dag. Se og kom deg vekk nå, jeg vil sove! Han snudde seg tilbake, og tok teppet sitt over hodet. Chiq holdt på å si noe men lot det være. Hun ble lei seg og sto opp fra gulvet, meget skuffet.

Hun gikk bort til skuffen sin som innholdt hennes klær, og tok ut et skjørt som moren hennes, keiserinnen, hadde sydd til henne. Og den søte, lille genseren som faren hennes hadde hentet til henne fra Mongolia. Hun gikk til rommet ved siden av og skiftet. Da hun kom ut igjen så hun seg selv i speilet. Skjørtet var laget av bøffelskinn, og hadde rødt og blått dekor på toppen av. Den rakk helt ned til føttene hennes. Genseren var av samme stoff som skjørtet. Armene var lange, og hadde den samme pynten som på skjørtet, som om de tilhørte hverandre. Akkurat som mor og far. Chiq så bort fra speilet og gikk ut til verandaen.

Hun fant en kam, ved blomstene, og hun begynte å gre det fine håret sitt med den. Da hun ble ferdig la hun den ned igjen og plukket en velduftende blomst og satte den på øret sitt.

Hun så opp og oppdaget at sola var halvveis oppe, himmelen var nesten helt rosa. Hun kjente en svak bris som nesten fikk håret hennes til å sveve i lufta. Så hørte hun et fløytespill. En herlig morgen tenkte hun, bortsett fra det med Kob. Hun kunne fortsatt høre fløyten, og hun merket at hun kjente til den musikken som ble spilt. Chiq så ned fra verandaen, der satt Chong og spilte fløyte (som hun allerede visste). Chong var ”hovedtjeneren” deres. Han hadde tynt(men mye) mørkt hår.

Chiq pleiede å tilbringe mye tid sammen med han. Hun syntes han var veldig kreativ og klok. Men han tenkte mye, han tenkte alt som det går an å tenke på. Og hun likte å høre på alt han sa. Men det aller beste hun likte ved han var at han var så moden. Og han var like gammel som henne.

Det var mange gutter hun kjente til på hennes egen alder som var umodne. Fløytespillet. Det var den han spilte for henne for noen dager siden. Chiq nøt musikken til den stoppet. – det er da ikke sånn den slutter. Tenker hun. Hun så ned, og oppdaget at faren hennes hadde tatt fløyta fra han. Han mislikte at Chong spilte fløyte om morgen. Hun så at faren hennes kjeftet på han. Og ba han om å gå. Chiq løp ned, og stoppet plutselig da hun så faren sin i veien, hun så at han hadde fløyta hans i hånda. Det var det hun mislykket ved faren sin at han var så streng mot Chong. Pluss at han hadde stor bart.

- God morgen far, sa hun. Han svarte ikke først, men så: – jeg tipper du vil at jeg skal gi han fløyta tilbake til Chong, hm? Sa han spørrende. Hun nikket.

- Siden det er bursdagen din i dag, så kan jeg ikke si noe imot. Han rakte henne fløyten og hun tok den imot med et smil på fjeset, og holdt på å løpe til Chong men så: – også var det en ting til, sa han. – Chong spurte om han kunne få fri i dag. Si til han at jeg sier ja til det, vil du? Chiq ga faren en klem og løp bort til Chong. Han satt nede ved elven, med føttene i vannet.

Hun gikk bort til han. Da hun sto bak han merket hun at han var helt stille. Gjorde ingenting, hadde bare øynene stirrende på vannet. Hun løftet opp skjørtet og satte seg ned ved siden av han. Han rørte seg ikke. Da hun ga han fløyta, så han opp fra vannet og bort på henne. Han tok den imot.

- Takk, sa han. – Men hvordan fikk du tak i den?

- Tja. Jeg smisket litt med far. På en måte da.

- Mhm. Takk.

Han ga henne et lite smil og så tilbake på vannet.

- Du Chong? Sa Chiq.

- Ja? Sa han og så tilbake på henne.

- Hvor glad er du egentlig i den fløyta?

Chiq hadde lurt på det veldig lenge.

- Vel, som du vet er jo jeg, foreldreløs. Og denne fløyta her lagde far til meg og moren min dekorerte den. Og jeg vil ikke glemme dem heller, så jeg tar vare på den så godt jeg kan.

Han pustet dypt etter å ha sagt det.

Begge satt stille en stund, til Chong avbrøt stillheten.

- Hm, det føles ut som at jeg har glemt noe.

- Lurer på hva det er, sa Chiq.

Hun så stirret på han til han fant ut av det.

- Gratulere med dagen, sa han lavt.

Hun kom med et stort smil på munnen.

- Takk, sa hun. – Og forresten, far sa du kan få fri i dag. Men hvorfor spurte du om fri da?

- Vel, etter min erfaring har du alltid ønsket å gå langs den kinesiske mur, ikke sant?

- Ja…? Sa hun forventningsfullt.

- Og derfor har jeg lånt to hester av vennen min. Og der har du gaven fra meg.

Chiq strålte av glede. – Tusen takk. Men jeg må snakke med far først. Vent her.

Så kom hun seg på bena og løp tilbake til huset.

Moren, faren og Kob satt der og spiste frokost. Da hun kom, reiste Kob seg opp og gikk ut. Men Chiq overså han. Øynene hennes var rettet mot faren.

Men før hun fikk sagt et ord, sa faren: – La meg se. Chong har invitert deg ut et sted, som gave. Men du må spørre meg om tillatelse først. Eller hva?

Chiq nikket: – Ja, en liten tur på den kinesiske mur. Kan jeg gå, vær så snill?

Faren så henne inn i øynene et øyeblikk, så: – Greit. Du kan gå.

Hun ga han en klem og snudde seg. – Men hver hjemme før klokka fem, sa han.

- Greit, sa hun da hun løp tilbake til Chong.

- – -

Sola var nesten midt på himmelen og det var ganske varmt. Rundt den kinesiske mur var det for det meste mye busker.

Chiq og Chong satt på hver sin hest. De red i full galopp. Chiq fikk vann i øynene da hun følte vinden svosje forbi.

Det føltes ut som at de hadde ridd i tre timer, men egentlig bare en og en halv time.

De ble slitne og bestemte seg for å ta en pause. De gikk av hestene sine. Chiq tørket bort vannet fra øynene sine, og gikk bort til kanten av muren. Den var ikke så behagelig, men det brydde hun seg ikke om. Chong kom og sto ved siden av henne. – Vil du ri hele muren, eller bare en tur? Spurte han.

- Bare en tur, svarte hun. – Far sier at jeg må komme hjem før klokka 5.

- Hvor langt vil du vi skal ri da? Spurte han.

- Hmm. Vi kan ri en og en halv time til. Også tilbake, sa hun. – Greit?

- Greit, svarte han. – Forresten, har du lyst på litt mat. Jeg har et par epler i sekken.

- Ja, helst. Jeg har ikke spist noe i dag.

Chong gikk bort til hesten, der han hadde eplene. Han tok ut to epler fra sekken, og gikk tilbake til henne. Han ga henne det ene eplet. Det var yndlingseplet hennes, fuji. Den var knall rosa og veldig saftig.

Mens Chiq spiste eplet, så hun en skikkelse nærme seg. Det var en person, en person som løp. Chiq så bort til Chong, han så samme vei.

Da personen kom nærmere så Chiq at det var ei jente, på omtrent 16 år. Hun hadde på seg en tradisjonell bryllupsdrakt. Den hadde fine farger og forskjellig pynt spredd utover. Håret hennes var kullsvart og satt opp med tradisjonell hårpynt.

Jenta sto nå foran dem. Hun prøvde å få igjen pusten, også: – Dere må hjelpe meg, sa hun. – Vær så snill.

Chiq ble helt forvirret. Men det ble kanskje ikke Chong. – Hva er det, hvem er etter deg? Spurte han.

- Det er faren min, begynte hun. – Han lovte meg at jeg skulle få gifte meg med en gutt jeg likte. Men så…

Jenta stoppet å snakke, men de skjønte hva hun mente.

- Jeg rømte med hesten, men falt av da den galopperte for raskt. Nå er de etter meg, jenta begynte å gråte. Chiq kom p på at hun så en hest galoppere forbi dem da de red veldig fort.

De så på hverandre. De visste ikke hva de skulle gjøre. Plutselig hørte de trampende hester nærme seg. Jenta så opp med et bekymret blikk. Chiq så at Chong stresset for å finne en løsning.

- Gjem deg bak hestene der borte, sa han og pekte bort på hestene.

Jenta løp bort til den og skjulte seg bak den. Chiq og Chong snudde seg og fortsatte å spise eplene sine. De latet som om ingenting hadde skjedd.

Så kom hestene de hørte tidligere. Det var en stor, rund mann i spissen, med to-tre par andre soldater bak seg. Den runde mannen så ut til å være faren til jenta.

- Har dere sett en jente i bryllupsdrakt løpende forbi? Spurte han.

Chong latet som om han ikke visste noe. – Nei, vi har ikke sett noen folk gå forbi her, sa han. Mennene på hestene ridde, tilbake der de kom fra.

Da de var ute av sikte kom jenta fram fra bak hesten.

- Ta hesten min og ri tilbake, sa Chong til henne. – Men ikke tilbake til din far. Gå til han du vet du burde gå til.

Jenta tok hesten og travet med den tilbake.

Chiq så på Chong og smilte til han. – Du kan dette du, sa hun.

- Vel, hun var jo i krise, sa han. – Skal vi gå videre?

- Greit, svarte hun. – Jeg ble nettopp ferdig med eplet.

- – -

Da Chiq våknet, lå hun i et rom. Da hun så nærmere etter oppdaget hun at hun var hjemme igjen. Hun lå i rommet sitt. Sannsynligvis hadde Chong ridd henne hjem. Hun gnidde i øynene sine for å våkne ordentlig. Det var ikke solnedgang enda, men nesten. Det blåste litt kraftig. Hun så trærne vifte frem og tilbake.

Chiq hørte komme inn i rommet, det var Kob. Hva skulle han her, legge seg og sove? Men det var visst ikke det han hadde tenkt å gjøre.

Han kom bortover og satte seg foran henne. Han så på henne, og Chiq ventet spent. – Chong har fortalt meg alt, begynte han. – Han har fortalt at du kanskje vil tilbringe mer tid sammen med deg.

- Vel han har et godt poeng, sa Chiq.

- Og beklager at jeg glemte bursdagen din. Jeg var muligens veldig trøtt.

Chiq tilga han og ga han en klem. De gikk ned der alle de andre var.

Nede stod foreldrene hennes. Hun løp bort til dem, og ga dem en klem.

- Å fylle atten er noe stort, begynte faren. – Derfor skal du få et ønske oppfylt, uansett hvor stort det er.

- Vel, mitt ønske er at Chong skal få et ønske, sa Chiq.

- Men… Greit, som du vil. Kilch, kall inn Chong.

Chong kom inn, og han hadde mest sannsynlig overhørt det de sa.

- Greit, Chong. Du skal få oppfylt et ønske, sa keiseren til han.

Chong så sakte bort på Chiq. De begge visste hva de ville.

- Min keiser, Kublai Khan, begynte han. – Jeg vil mer enn gjerne… gifte meg med din datter, Chiq.

Det ble helt stille. Spesielt keiseren, han var forskrekket.

- Chong, det var et stort ønske, mer enn jeg forventet faktisk. Så lenge du holder henne lykkelig, kan du få hennes hånd.

Både Chiq og Chong strålte av lykke. Chiq løp bort til Chong, og nesten hoppet på han. De så på hverandre, og hva som skjedde videre, kan du bare forestile deg…

The End