Hei sann!
Denne historien har jeg jobbet med ganske lenge og er ennå ikke ferdig. Jeg strevde litt med å finne tittel og navn, men klarte det til slutt. Jeg vil takke noen venner for å ha hjulpet meg med å finne navn. Tusen takk, og håper du liker første del av fortellingen min.

Det var sent på kveld og mørkt ute. Den kjølige vinden raslet i trærne og lagde en uhyggelig lyd. Det eneste som lyste opp den fredfulle gata, var månen. I den stille gata, hvor nesten alle lysene var av og alle sov, var det ett hus, hvor lyset alltid var på og hvor det nesten aldri var stille.

Cecilie satt inne på rommet sitt og hørte på foreldrene krangle. Det var sånn hver kveld, når begge hadde drukket for mye og gjorde ikke annet enn å krangle. De brydde seg ikke om henne, det gjorde de aldri. Helt siden Cecilie ble født hadde moren hennes sagt at hun er en byrde og at det egentlig ikke var meningen at hun skulle bli født. I 14 år hadde hun fått høre det, men hun hadde vært sterk. Hun var for det meste alene hjemme. Hun hadde ingen søsken og foreldrene hennes var for det meste ute. Det var sånn hun likte det, alene. Om de var på jobb eller ikke, brydde hun seg ikke om. Det holdt med at de ikke var hjemme, sånn at hun slapp å høre på krangelen deres.Nå var Cecilie på senga si og hørte på bråket fra stua. Det var så høyt at det sikkert vekket halve nabolaget. De hadde fått klager før. Noen hadde banket på midt på natta, og sagt at de måtte være stille. Faren hennes prøvde å snakke normalt med naboen, men så kom moren hennes og sa at han bare kunne stikke av. Cecilie hadde blitt virkelig flau da. Selv om hun bare var inne på rommet sitt.
Det hadde ikke gått en eneste natt når Cecilie ikke hadde grått. Nå hadde hun ansiktet klemt fast i puta for hun ville ikke at de skulle høre henne gråte. Hele ansiktet hennes var fult av tårer og håret var bustete. Plutselig, hvis hun hørte nærmere etter, ble det helt stille. Hun hørte skritt, noen kom opp trappa. Med en gang gikk døra til rommet hennes opp, det var moren hennes. Hun ropte: – Cecilie! Kom deg opp og pakk sakene dine, vi drar herifra!Moren gikk ut, og slengte døra etter seg. Cecilie sa ikke noe imot, hun fikk ikke en gang et eneste ord ut av munnen. Så hun gjorde som moren ba henne om. Sto opp og pakket sakene sine. Hun lurte heller ikke på hvor i huleste de skulle.
Da hun var nede, så hun at faren stod i verandaen og røykte, mens moren ventet i bilen. Cecilie tok en siste kikk på faren før hun gikk ut. Hun lurte på om hun noen gang skulle få se han igjen. Men hun var ikke sikker på om hun i det hele tatt kom til å savne han. Hva hadde vel han gjort for henne? Ingenting. Stille gikk hun ut til bilen og lukket hus døra etter seg. Hun satte seg i bilen og moren kjørte inn den mørke natta.

Cecilie våknet tidlig neste morgen. Hun visste ikke helt hvor hun var, det var ikke i bilen, men i et rom. Men hvordan hadde hun kommet seg dit? Hun så litt nærmere og da så hun moren sin stå foran henne, med… en fremmed mann. Han var høy og blek og hadde mørke ringer rundt øynene. Cecilie la også merke til et arr han hadde rundt øyet, det så veldig stygt ut. Det var nettopp derfor han passet sammen med moren hennes. Cecilie begynte å smile for seg selv.
- Så dette er jenta? sa mannen.
Stemmen til mannen var veldig hes.
- Ja, dette er den drittungen jeg har snakket om, sa moren. – Cecilie, dette er Kai. Vi skal bo hos han fra nå av og du skal begynne på en ny skole, forstått?
Cecilie nikket rolig.
- Fint. Du begynner i dag, Kle på deg, så kjører Kai deg til skolen.Moren og Kai gikk ut av rommet.
Cecilie sa ikke noe imot, hadde hun gjort det, hadde ikke moren brydd seg uansett. Cecilie stod opp og så seg rundt i rommet. Det var faktisk ganske stort, og koselig. Et stort, hvitt skap langs den ene veggen, et skrivebord med en datamaskin og en kommode ved siden av senga, som kanskje ikke var så fin. På kommoden var det en liten klokke, så hun fikk endelig sett hva tiden var. Halv åtte.
Hun gikk bort til det hvite skapet og, på overraskende vis, var det fullt av masse klær og sko. Cecilie ble plutselig litt usikker på om alt det var hennes, men det måtte det nesten være. Det bodde ingen andre her? Nei, umulig. Kai så ikke ut som en mann med en ordentlig familie. Eller en familie i det hele tatt.
Hun tok raskt på seg noen klær og gikk bort til det store speilet som hang på veggen over kommoden. Det så faktisk fint ut. Hun hadde på en søt, rosa topp og hvite bukser. Et øyeblikk stod hun der og beundret seg selv, før døren plutselig spratt opp. Det var moren hennes, og hun så rasende ut.