Silje var en ganske alminnelig lærer. Hun hadde på et langt, lyseblått skjørt og en hvit skjorte, håret hennes var kortklipt og blondt. Til nå så hun ut som en ganske hyggelig lærer.
Da Cecilie gikk inn i klasserommet, ble plutselig alt bråket borte. Alle så på henne.
- Sett dere, elever! sa læreren. – Vi har fått en ny elev i klassen. Hun heter Cecilie og har nettopp flyttet inn i nabolaget. Det hadde vært hyggelig hvis dere kunne vise henne rundt på skolen. Noen spørsmål?
Ingen rakk opp hånda for å spørre.
- Ja, da kan du sette deg ved siden av Rufus.
Cecilie var ikke sikker på hvem Rufus var, men det var kun én ledig pult i klasserommet og det var bakerst. Hun så gutten, det var han samme som hun så ute i skolegården. Da han hørte navnet sitt, så han opp mot henne. Hun rødmet og gikk stille bort til pulten. Hun hang skolesekken rolig på stolen og så opp mot læreren som startet timen.
Det ringte ut til store fri. Cecilie ville helst ikke gå ut, så hun ble inne. Silje hadde gitt henne lærebøkene og alt annet hun trengte. Hun tok vennlig imot alt sammen og satte seg rolig ved pulten sin. De fleste andre var også inne i klasserommet, noen i gangen og noen ute i skolegården. Hun satt med ansiktet ned i pulten, men i øyekroken kunne hun se en gjeng av jenter som stod ved vinduet og baksnakket henne. Å bli baksnakket var hun vandt til. Før, når hun pleide å komme til skolen med et sår, pleide alle å se rart på henne og baksnakke. Gutten hun satt ved siden av, Rufus, satt og leste en bok. Han hadde det samme seriøse blikket som istad i skolegården. Uten at hun merket det, stod den gjengen med jenter foran henne. Hun så opp mot dem. Det var fem jenter og hun som så ut til å være lederen, stod rett foran henne. Hun hadde på svarte tights, et rutet svart og rosa skjørt og en bringebær-rød topp. Det var omtrent sånn resten av elevene på denne skolen gikk kledd. Cecilie var ikke vandt med det, hun ble nesten litt redd.
- Hei! sa lederen. – Jeg heter Maiken, men alle kaller meg for Mikke. Siden du er ny så skal vi liksom gi det en sjanse da. Møt oss bak skolegården etter skolen, hvis du tørr… Cecilie.
Cecilie ble plutselig litt stum, men så sa hun: – Ja, greit, jeg kommer.
Hun smilte, men da var jentene allerede hviskende på vei ut av klasserommet. Det at hun hadde sagt ja til det, kom bare ut av munnen hennes. Men så begynte hun å lure om hun virkelig burde. Ville de bare være vennlige, eller var det en felle? Cecilie ble forvirret.
- Du bør ikke gå, hørte hun en stemme si.
Hun snudde seg mot venstre, og der så hun at Rufus hadde tatt hodet fram fra boka. Stemmen hans var mørk og mannlig. I forhold til de andre i klassen, så han ganske annerledes ut. Han så mer rolig ut. Når hun så på en hvilken som helst annen elev på skolen, tenkte hun bare på raseri og ødeleggelse, men hvis hun så på han, tenkte hun på fred og stillhet. Han var ikke en hvilken som helst alminnelig gutt, øynene hans var spesielle. Det ene øyet var brunt og det andre svart. Det var ikke så lett å legge merke til, men så nært som dette, var det helt tydelig.
- Eh… Unnskyld? Cecilie ble enda forvirret, spesielt da han rakte fram hånda for å hilse.
- Rufus Ion.- Eh… Cecilie Caliborne.
Hun rakte nervøst fram hånda, men angret ikke når hun gjorde det. Håndtrykket hans var mykt og varmt. Og når han smilte, kom det to søte, små smilehull fram. Hun slapp hånda og han begynte å snakke.
- De fem jentene som du snakket med, pleier å lure hver eneste nye elev på skolen. De tar dem med bak skolegården og dynker dem i vannet. Du burde ikke gå, men hvis du absolutt vil, skal jeg ikke stoppe deg. Det var bare en advarsel.
Han så på henne for et sekund og deretter tilbake i boka. Cecilie var ikke sikker på hva hun skulle si, burde hun stole på han? Eller tullet han bare? Han så jo ikke ut som en som tullet eller ville ødelegge for andre. Så hun bestemte seg for å stole på han.
- Takk, sa hun kort.
Rufus skvatt litt, men så snudde han mot henne og smilte med den ene munnviken.
- Jøss, sa han. – Visste ikke at du kom til å tro meg. De fleste nye pleier å gå på det. Så blir de dynka og gjort til latter av hele skolen. Du er visst den eneste som faktisk tenker over det. Og… Du… ble litt rød i ansiktet nå.
Cecilie gispet og ble enda mer flau. Hva var det han tenkte om henne nå? Skulle hun bare fortelle det?