Lykkens Tårer: Del 4

- Ja, jeg blir veldig fort..eh.. Ja, det…
Han så litt rart på henne, men så smilte han igjen.
- Ja, jeg forstår.
Det ble litt stille mellom dem en stund.
- Du… er veldig…
- Veldig hva?
Cecilie ble litt mistenksom. Hva skulle han si nå?
- Eh… Unik. Du er ikke som de andre jentene her. Jeg beklager hvis du ikke liker å bli kommentert, men jeg måtte bare si det.
Cecilie begynte å smile, hun kunne se at han ble litt nervøs.
- Hvordan annerledes da?
- Eh… Jeg vet ikke helt. De jentene er bare helt kaos, men siden jeg har gått på denne skolen siden første klasse, er jeg vandt til det. Men du, i forhold til dem… er litt mer stille og fredelig. Jeg… beklager. Jeg må gå, lunsj. Skal jeg vise deg kantina?
Cecilie ble forvirret. Hva var det som skjedde nå? Hadde han lest tankene hennes? Eller så var det bare en tilfeldighet. Uansett, fulgte hun etter han ut av klasserommet.
Det var veldig bråkete i gangen, men heldigvis var det ingen som stirret på henne nå. Hun sto rett ved siden av Rufus mens de gikk nedover gangen. Han sa ingenting i begynnelsen, men så sa han noe som fikk henne til å rødme.
- Så fælt som du stirret på meg i stad da.
Heldigvis så han ikke på henne og før hun fikk svare var de framme ved kantina. Den var veldig stor og bråkete. Cecilie og Rufus gikk midt mellom de to bord-rekkene. Alle bordene var fulle, noen falt nesten ned fordi de ble presset ut av rekka. Den skolen Cecilie tidligere gikk på var det lærerne som hadde ansvaret for å selge. Men her var det elevene og de gjorde det ikke så bra heller. Hun fikk en liten titt i det lille kjøkkenet bak, det var ganske rotete.
Nå stod hun ved siden av Rufus som så ut til å bestille det han ville ha. Men så snudde han seg mot henne.
- Hva skal du ha? spurte han.
Hun ble overasket. Lommene hennes var tomme for penger, så hun kunne jo ikke ha noe i det hele tatt.
- Jeg har ikke med penger, svarte hun.
- Det gjør ikke noe, jeg serverer, sa han med et smil.
Hun var ikke sikker på om hun skulle la han gjøre det. Hun ville ikke være en byrde.
- Nei takk, jeg vil ikke være en byrde, sa hun litt usikkert.
Han sukket og snudde seg til han som stod bak kassa.
- Er hun ny? hvisket hun til han.
- Hun her? Ja, Cecilie.
- Vel, skal hun ha noe?
Rufus kikket bort på Cecilie og sa: – Hun skal ha en bagett med ost og en bringebær-shake.
Det kom et stort smil fra ansiktet hans mens han betalte. Cecilie gispet, men mest for at bringebær-shake var yndlings-shaken hennes.
- Vær så god! sa han og rakte henne bagetten og shaken. Selv hadde han bare en liten eple-juice i hånda og var på vei ut av kantina. Hun fulgte forvirret etter og spurte:
- Hvorfor gjorde du det?
Men han svarte ikke, ikke før de var ute i skolegården. Han snudde seg mot henne.
- Se på deg selv, sa han. – Gud vet hvor sjeldent du spiser.
Han begynte å småle. Men hun ble helt stille. Når var det egentlig hun spiste sist? I dag var mandag, og hun hadde ikke spist frokost, hun hadde heller ikke spist noe i går. Når hun tenkte seg om, hadde hun ikke spist noe siden lørdag. Rufus sluttet å le, han så at hun ikke så veldig glad ut. Han så på henne med et beklagende blikk.
- Unnskyld, sa han. – Jeg håper ikke jeg sa noe galt. Og… når var det egentlig du spiste sist?
- Lørdag, tror jeg, sa hun med svak stemme.
Hun gikk bort til en benk for å sette seg ned og spise. Det føltes så godt når maten svømte gjennom kroppen hennes. Hun brydde seg ikke om hva som var i den, bare spiste i vei og ble til slutt ferdig med bagetten. Det var stille på denne delen av skolegården. Rufus stod fortsatt på det samme stedet, men kom bort til henne. Da han satte seg på benken så hun bort og ned på bakken.
- Hør her, jeg beklager, sa han. – Jeg mente ikke å såre deg eller noe. Og, hvorfor har du egentlig ikke spist på så lenge?
Hun så opp mot han, han kunne se at hun var lei seg. Cecilie pleide å gråte, men uten at noen så det. Hun hadde aldri fortalt noen om hvor ulykkelig hun var og hvor mye hun ville være så langt borte fra moren som mulig. Aldri fortalt noen om at hver eneste natt måtte hun lide med å høre foreldrene krangle, måtte tåle at tårene rant nedover de myke skinnene og aldri ville stoppe. Og nå, når hun satt sammen med en gutt hun knapt kjente, begynte tårene å komme. Det var ikke like mye som det pleide å komme, men uansett fikk det
Rufus til å føle seg skyldig. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Foran han satt en jente med tårer i øynene og det var kanskje hans feil. Han visste ikke hva han skulle gjøre, så han prøvde med å gi henne en klem og håpe at det fikk tårene hennes til å stoppe. Han tok armene rundt henne og strøk henne  forsiktig på ryggen. Det føltes litt merkelig, han hadde aldri klemt en jente før, i hvert fall ikke for å trøste. Men det føltes godt.

12/10/2008. Uncategorized.

Én kommentar

  1. Bushra svarte:

    wow, du er flink til å skrive :) fortellingen tok en helt annen vinkel enn jeg hadde forventet :P men jeg venter på del 5 :P
    klem

Skriv et svar

Trackback URI