Heisann

Yay, endelig en historie som Atia skal poste her
Skrev denne her på norsk tentamen. I oppgaven jeg valgte skulle man ta utgangspunktet
i et dikt og skrive en fortelling utifra den. Fikk 4+ og det er vel greit nok
Enjoy!

Tenk å få være

smykket ditt,

slenge armene

rundt halsen din

og låse dem.

henge der hele dagen

innenfor genseren din,

kjenne varmen fra din myke hud.

Maya kunne ikke få diktet ut av tankene. Hun klarte bare ikke. Diktet passet henne så bra, for henne var det ikke bare et dikt skrevet av en elev, for henne var det virkelighet.

Øynene hennes var ikke på historielæreren som bablet noe som 2. Verdenskrig og Hitler. All fokuset hennes var på den gutten som satt foran henne. Den gutten som hadde de fineste honningfargete øynene som passet perfekt med det blide smilet hans. Gutten som het Rufus. Rufus satt en plass foran henne i klasserommet, han fulgte med på læreren, mens hun fulgte med på bakhodet hans.

- Maya! Kan du svare på spørsmålet mitt?

Maya så opp med en gang. Læreren hadde stilt et spørsmål. Hun ble så forvirret at alt som kom fra munnen hennes var et lite, skarpt: – Hæ?

Klassen brøt ut i latter. Maya skjulte øynene sine med luggen, og tok hetta over hodet. Skam, tenkte hun. Akkurat snudde Rufus seg mot henne, men det så hun ikke.

Han så henne sitte alene på benken i skolegården. Det var friminutt og Rufus husket fortsatt hendelsen i klasserommet. Alle lo, unntatt han. Alle gjorde narr av henne, men ikke han. Han synes bare synd på henne. Men nå skulle han gå bort til henne og snakke. Han skulle gå bort og spørre henne hvordan hun hadde det og om hun trengte noe støtte. Eller… burde han? Jo, hun satt jo tross alt alene, han måtte gå bort.

Maya satt med hodet i hendene og angret så fælt. Hvorfor meg? tenkte hun. Hvorfor er det akkurat meg Gud vil straffe, og det for ingenting? Hun tittet opp og så at Rufus kom mot henne. Nei, ikke nå, tenkte hun. Jeg orker ikke å snakke med noen, ikke engang med deg. Hun stod opp fra benken og gikk bort til yndlingsstedet sitt. Det lille hjørnet ved skolen hvor ingen pleide å være og hvor ingen kunne se henne. Bakken var møkkete, men hun satte seg ned allikevel. Hun kjente etter noe i lomma.

- Please, sa hun til seg selv. – Si at den er der.

Jo, den var der. Pillen hun hadde funnet i medisinskapet til moren. Antidepressive. Hun svelget den uten vann. Mye bedre, tenkte hun og pustet ut. Hun kunne ikke helt huske når hun begynte å ta piller. Men det var for ca. 2 år siden, da hun var 14. Hun brydde seg ikke om hva andre sa eller mente om det, for hun ville leve i sin egen verden.

Rufus så henne sitte i det lille hjørnet sitt. Ingen andre i klassen visste at hun tok piller, bare han. Han hadde spionert på henne et par ganger, men aldri snakket med henne. Noe han skulle gjøre nå. Han gikk bort og satte seg ned ved siden av henne.

- Hardt liv? sa han kort.

- Mhm.

- Trodde du var litt mer sånn nerdeaktig, jeg.

Rufus prøvde seg med en liten spøk, men det så ut som om hun tok det mer seriøst.

- Kan du ikke bare stikke av? Skjønner du ikke at jeg vil være alene, eller? Nei, jeg er faen meg ikke nerd. Bare la meg være, ok?! Jeg vil ikke ha noen å snakke med, jeg vil ikke ha noen nær meg en gang! Du kjenner meg ikke, du vet ikke hvor dritt livet mitt er, så bare la meg være!

Rufus så tårene komme fra øynene hennes. Han satte seg nærmere henne og holdt rundt henne. Uansett om hun kanskje ikke ville, ville han. Han ville trøste henne, være der for henne. Han hadde jo tross alt likt henne siden hun begynte i klassen hans i høst. Rufus strøk henne på ryggen, mens hun fortalte om livet sitt. Om hvordan faren hadde dratt fra henne og moren og at moren begynte å ta piller etter den hendelsen. At hun begynte med det selv i 8. klasse, fordi hun hatet faren sin for å ha glemt dem, og om hvor alene hun følte seg noen ganger. Så fortalte Rufus om seg selv. Om hvor mye han hadde likt henne helt siden hun begynte i klassen hans, men at han aldri hadde turt å snakke med henne alene, om at han hadde et nesten normalt liv. Det var bare det at moren hans døde av rusmisbruk da han var 2 år gammel, men at faren aldri hadde fått han til å føle seg ensom. For ham var faren både mor og far. Rufus fortalte henne hvor vondt det var å vite at hun drev med noe som kanskje kunne ta livet av henne. Han ville så gjerne at hun skulle slutte, men at det var opp til henne. Maya sa at hun skulle tenke på det. Så der satt de, i det lille hjørnet. Maya hvilte hodet på brystet hans, tårene var tørket vekk. Hun håpet at de aldri ville komme tilbake. For det var dette hun ønsket, dette hun hadde drømt om og dette var alt hun ville. Ville være med han.

To be continued…