Del 2:Jeg har en drøm

Maya var på vei gjem til leiligheten, hun hadde et stort smil om munnen. Utenfor blokka så hun en bil som ikke hadde vært der før, den hadde ikke vært der så lenge hun kunne huske. Hun gikk nærmere bilen, og inni der så hun moren sammen med en mann. De satt i baksetet på bilen. Maya så at mannen så kjent ut. Jo hun kjente denne mannen, det var faren hennes! Faren som hadde forlatt dem alene i den lille, stygge leiligheten, som hun aldri ville se igjen i hele sitt liv, aldri. Men nå satt han i bilen med moren hennes og flørtet. Maya følte at hodet kokte over. Hun ville vekk herfra, men hun hadde stirret inn i bilen så lenge, at de hadde sett henne. Begge gikk ut av bilen, faren hennes smilte det store, ekle smilet sitt. Og moren gikk bort til Maya og prøvde å forklare, men Maya ville ikke høre. Hun begynte å gå bakover før hun spurtet inn i blokka. De fulgte etter henne, men hun kom seg inn før dem. På vei opp til leiligheten tenkte hun: – Alt er løgn, mamma har aldri brydd seg om meg, for hadde hun det, ville hun aldri sittet i bilen med den bedrageren. Hun vet at jeg hater ham, så, hvorfor..?

Døra til leiligheten var åpen, hun gikk inn og låste etter seg. Hun gikk inn i rommet og låste døra der også. Moren og faren banket på, men hun ville ikke åpne. Alt hun gjorde var å sitte på senga og la tårene renne, igjen. Hvorfor skjer dette meg? tenkte hun. Hvordan kunne mamma være med han? Jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke dette mer, verden er for full av shit til å leve i. Hun så mot vinduet som var åpent, og det hadde begynt å komme regn fra de mørke bygene. De bodde i 6. etasje.  Hun tenkte seg litt om før hun gjorde det. Tenkte på Rufus, at hun nettopp hadde oppnådd drømmen sin, hun hadde fått det hun ønsket, men mistet det hun alltid hadde hatt, moren. Men nei, det var ikke verdt det, akkurat nå føltes det som om hun kom til å miste Rufus også. Maya pustet dypt og gikk bort til det åpne vinduet.

Rufus løp inn på sykehuset, fant den riktige avdelingen og det riktige rommet. Der lå hun, Maya. Han kunne bare ikke tro det. Den søte jenta som han nettopp hadde blitt kjent med, hadde tatt selvmord. Jenta han så veldig gjerne ville være med, var borte. EKG-en viste bare en helt rett strek, ingen tegn til liv. Han satte seg ved henne, liket hennes, på sykehussenga. Han så på henne. De fine, store øynene var lukket igjen. Tårene begynte å renne fra øynene hans, nedover kinnet, og landet på hennes kinn. Han sa stille: – Du skulle ikke gråte mer, sa du. Du skulle ikke straffe deg selv. Så hvorfor dette?

Han pustet dypt inn og tok pleddet over ansiktet hennes.

Og når natten kommer,

skal jeg

ligge helt stille

og høre den

jevne pusten din

når du sover.

Nei, det var ingen pust heller. Hun sov, en evig søvn.

THE END

- Atia Ijaz

11/06/2009. Div. fortellinger, Kjærlighet, Livet, Skolearbeid.

2 Kommentarer

  1. livinginthenight svarte:

    Noe så trist.. Du fortjente forresten bedre.. (Etter min mening)

    • Atia svarte:

      Tusen takk for alle kommentarene :)

      - Atia

Skriv et svar

Trackback URI