Tirsdag 3.mars 2009

Jeg var på vei hjem fra tannlegen og skulle ta bussen fra Carl Berners plass. Jeg satte meg ved siden av en kinesisk dame som som så ut til å være rundt 30 år gammel. På en en fireseters plass foran meg, satt tre tyskere. En dame, en mann og en jente, som jeg tror var dattera deres. Hun var på rundt min alder, 14 år. De så veldig hyggelige og ordentlige ut, der de satt og snakket sitt eget språk. På et annet sete, satt en gammel narkoman med hvitt skjegg og slitte klær. Det så ut som om han sov.
Selv om det snødde og var iskaldt utenfor bussen, var det ganske varmt og klamt inne i den. Det var stille i bussen, ingen ante hva som skulle skje, ingen visste hva som ventet dem. Det visste selvfølgelig ikke jeg heller. Det eneste jeg skulle gjøre var å komme meg hjem så fort som mulig, jeg var temmelig sliten etter å ha vært hos tannlegen. Jeg måtte tross alt ta to busser på vei dit, og tilbake. Det tok omtrent 25 minutter.
Men tilbake til bussen. Neste holdeplass var Rosenhoff. Da sto den gamle narkomanen opp fra setet sitt når han plutselig fikk øye på tyskerne som satt der. Jeg hørte ikke ordentlig, men tror han spurte dem om de kom fra Tyskland. Jenta så litt forvirret ut og svarte ja, det gjorde de. Den gamle mannen gikk så av bussen og stod utenfor. Inn skulle en kvinne med barnevogn. Men den gamle narkomanen stoppet henne, hun prøvde å åpne døra til bussen med den ledige armen. Narkomanen dyttet vekk armen hennes. Jeg kunne se det på øynene hennes at hun var bekymret. Jeg ville gjøre noe, ville mer enn gjerne hjelpe den stakkars unge kvinnen, men hva skal vel jeg gjøre. Jeg er jo bare et barn som ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne. Heldigvis sto den tyske mannen opp, løp nesten, ut av bussen, og dyttet narkomanen kraftig ned på bakken. Kvinnen med barnevognen ble lettet og fortet seg inn i bussen. Den tyske mannen gikk inn i bussen igjen, men det gjorde narkomanen også. Tyskeren ba han om å gå ut: “Go out!”, sa han, kunne visst ikke fullt så godt norsk.
“Dytter du en full mann?”, sa narkomanen irritert, flere ganger sa han det, helt til tyskeren nesten skrek: “Sit down and shut up!” Jeg skvatt nesten på det lille setet der jeg satt. Bussjåføren ba dem om å roe seg ned og sette seg, noe de gjorde. Etter det ble det helt stille i bussen, det eneste som lagde  lyd var en liten baby som gråt i morens fang.
Den tyske familien gikk av på Sinsenkrysset. Jeg ble jo litt redd da de gikk av, hva skulle skje nå? tenkte jeg.  Men jeg tok det helt rolig. Og da stoppet mitt kom, gikk jeg fort av bussen. Lettet.

—

Det var kanskje ikke så godt beskrevet, men det å være der, det var noe annet det. Det har selvfølgelig hendt verre ting med folk, og folk har jo sett verre ting også. Men denne hendelsen fikk meg til å tenke på hvor forskjellige vi mennesker kan være og er. Noen vet hvordan man skal oppføre seg blant andre folk, mens noen er bare helt sløve. Nå kan det jo hende at det er en grunn til at en person er sløv og uhyggelig, men vi er forskjellige. Men hadde alle vært like i oppførsel, tror jeg ikke det hadde vært noe bedre.
Det er også en fordel at vi er forskjellige, vi kan f.eks. lære mye av hverandre og hverandres liv. Tror du ikke det hadde vært kjedelig om vi hadde snakket om det samme og hatt de samme interessene? Syns i hvert fall jeg. Men det spørs selvfølgelig hvordan vi er annerledes fra hverandre. Jeg hadde gjerne likt å møte og snakke med en person som er annerledes enn meg, fordi jeg vil lære om andre personer, hvordan de har det. Men da har jeg krav på hvordan den personen skal oppføre seg mot meg.

—

Man kan oppleve ganske mye på bussen, det er derfor jeg foretrekker å ta bussen istedenfor at broren min skal kjøre meg et bestemt sted. Når jeg skal til tannlegen, tar jeg alltid bussen og jeg liker at det er så mange forskjellige personer der. Jeg tenker; hvis jeg hadde kjent den personen, hvilken nye ting ville jeg ha lært da? Ville jeg ha vært noe annerledes?