Silje var en ganske alminnelig lærer. Hun hadde på et langt, lyseblått skjørt og en hvit skjorte, håret hennes var kortklipt og blondt. Til nå så hun ut som en ganske hyggelig lærer.
Da Cecilie gikk inn i klasserommet, ble plutselig alt bråket borte. Alle så på henne.
- Sett dere, elever! sa læreren. – Vi har fått en ny elev i klassen. Hun heter Cecilie og har nettopp flyttet inn i nabolaget. Det hadde vært hyggelig hvis dere kunne vise henne rundt på skolen. Noen spørsmål?
Ingen rakk opp hånda for å spørre.
- Ja, da kan du sette deg ved siden av Rufus.
Cecilie var ikke sikker på hvem Rufus var, men det var kun én ledig pult i klasserommet og det var bakerst. Hun så gutten, det var han samme som hun så ute i skolegården. Da han hørte navnet sitt, så han opp mot henne. Hun rødmet og gikk stille bort til pulten. Hun hang skolesekken rolig på stolen og så opp mot læreren som startet timen.
Det ringte ut til store fri. Cecilie ville helst ikke gå ut, så hun ble inne. Silje hadde gitt henne lærebøkene og alt annet hun trengte. Hun tok vennlig imot alt sammen og satte seg rolig ved pulten sin. De fleste andre var også inne i klasserommet, noen i gangen og noen ute i skolegården. Hun satt med ansiktet ned i pulten, men i øyekroken kunne hun se en gjeng av jenter som stod ved vinduet og baksnakket henne. Å bli baksnakket var hun vandt til. Før, når hun pleide å komme til skolen med et sår, pleide alle å se rart på henne og baksnakke. Gutten hun satt ved siden av, Rufus, satt og leste en bok. Han hadde det samme seriøse blikket som istad i skolegården. Uten at hun merket det, stod den gjengen med jenter foran henne. Hun så opp mot dem. Det var fem jenter og hun som så ut til å være lederen, stod rett foran henne. Hun hadde på svarte tights, et rutet svart og rosa skjørt og en bringebær-rød topp. Det var omtrent sånn resten av elevene på denne skolen gikk kledd. Cecilie var ikke vandt med det, hun ble nesten litt redd.
- Hei! sa lederen. – Jeg heter Maiken, men alle kaller meg for Mikke. Siden du er ny så skal vi liksom gi det en sjanse da. Møt oss bak skolegården etter skolen, hvis du tørr… Cecilie.
Cecilie ble plutselig litt stum, men så sa hun: – Ja, greit, jeg kommer.
Hun smilte, men da var jentene allerede hviskende på vei ut av klasserommet. Det at hun hadde sagt ja til det, kom bare ut av munnen hennes. Men så begynte hun å lure om hun virkelig burde. Ville de bare være vennlige, eller var det en felle? Cecilie ble forvirret.
- Du bør ikke gå, hørte hun en stemme si.
Hun snudde seg mot venstre, og der så hun at Rufus hadde tatt hodet fram fra boka. Stemmen hans var mørk og mannlig. I forhold til de andre i klassen, så han ganske annerledes ut. Han så mer rolig ut. Når hun så på en hvilken som helst annen elev på skolen, tenkte hun bare på raseri og ødeleggelse, men hvis hun så på han, tenkte hun på fred og stillhet. Han var ikke en hvilken som helst alminnelig gutt, øynene hans var spesielle. Det ene øyet var brunt og det andre svart. Det var ikke så lett å legge merke til, men så nært som dette, var det helt tydelig.
- Eh… Unnskyld? Cecilie ble enda forvirret, spesielt da han rakte fram hånda for å hilse.
- Rufus Ion.- Eh… Cecilie Caliborne.
Hun rakte nervøst fram hånda, men angret ikke når hun gjorde det. Håndtrykket hans var mykt og varmt. Og når han smilte, kom det to søte, små smilehull fram. Hun slapp hånda og han begynte å snakke.
- De fem jentene som du snakket med, pleier å lure hver eneste nye elev på skolen. De tar dem med bak skolegården og dynker dem i vannet. Du burde ikke gå, men hvis du absolutt vil, skal jeg ikke stoppe deg. Det var bare en advarsel.
Han så på henne for et sekund og deretter tilbake i boka. Cecilie var ikke sikker på hva hun skulle si, burde hun stole på han? Eller tullet han bare? Han så jo ikke ut som en som tullet eller ville ødelegge for andre. Så hun bestemte seg for å stole på han.
- Takk, sa hun kort.
Rufus skvatt litt, men så snudde han mot henne og smilte med den ene munnviken.
- Jøss, sa han. – Visste ikke at du kom til å tro meg. De fleste nye pleier å gå på det. Så blir de dynka og gjort til latter av hele skolen. Du er visst den eneste som faktisk tenker over det. Og… Du… ble litt rød i ansiktet nå.
Cecilie gispet og ble enda mer flau. Hva var det han tenkte om henne nå? Skulle hun bare fortelle det?

– Hvorfor bruker du så helvetes lang tid?! skrek hun. – Nå må du for faen meg komme ut!

Da Cecilie var yngre, pleide hun å begynne å gråte hver gang en av foreldrene skrek til henne. Men de brydde seg aldri om henne, det eneste de gjorde var å sende henne til rommet. På 8-årsdagen hennes, slo moren henne med en øl-flaske. Begge foreldrene var veldig fulle den kvelden, og plaster måtte hun sette selv.

Cecilie gikk ut av rommet, moren lukket døra og mumlet: – Jævla drittunge. Nede stod Kai og ventet med et smil om munnen. Men for Cecilie, så ikke det smilet helt ekte ut. Kanskje prøvde han bare å gi et godt førsteinntrykk, synd at det ikke virket.
Han holdt en skolesekk i hendene, den var svart med en liten rose på toppen. Han gav den til henne med et smil, enda et falskt smil. Cecilie tok på seg sekken og gikk ut til bilen med han. Bilen var faktisk veldig fin, en familiebil i svart. Kai åpnet døren for henne og hun gikk inn og satte seg. Hun begynte å lure på hvordan den nye skolen var. Heldigvis var det bare oktober, så de hadde nok ikke kommet så langt i lærebøkene. Cecilie hadde alltid gjort det bra på skolen, lærerne var veldig stolte av henne, men alle elevene så på henne som en nerd. Venner hadde hun aldri hatt, unntatt i barneskolen da alt bare var lek og moro. Men i ungdomsskolen blir det mer seriøst. Alle er i en eller annen gruppe og det er som oftest de kuleste som fikk mest respekt. Cecilie derimot, var ikke en av dem. For henne betydde nerd bare at hun var smart. Hun var en av de få som er stolt av seg selv uansett hva de blir kalt.

Når hun så ut av vinduet i bilen, var alt veldig annerledes enn det hun var vandt til. Det var mye mindre trær der og gatene var ikke akkurat de peneste. – Overrasket?
Det var Kai som sa det. Han hadde sett at hun så utover med et rart blikk. Også fordi det var en underlig stillhet i bilen. Han fortsatte: – Dette stedet er ikke som du er vandt til, Cecilie. Tøft miljø, dette her. Og skolen er heller ikke som du er vandt til.
- Hv-hvordan er skolen? spurte hun. Det var første gang Kai fikk høre stemmen hennes.
- Det får du se når vi er der.
- Når er vi der?
- Det… Du spør mye du.
- Det er ikke akkurat så lett når du våkner opp og finner ut av at du er i et helt nytt sted og muligens må tilbringe resten av livet ditt der!
Cecilie brukte en litt skarpere stemme nå. Hun ble irritert av at han tok det så rolig. Han var helt som moren hennes, brydde seg ikke det minste om henne. Kai stoppet bilen.
- Javel, her er vi da, din nye skole. Kom, jeg følger deg inn.
Hun gikk ut av bilen og så på skolen. Selveste skolebygningen og skolegården så ganske normale ut, men når det gjaldt elevene, var det ikke helt som hun var vandt til. Allerede ved første øyekast kunne man se all mobbingen og kaoset som foregikk. Det så ut til å bare være 5-10. klasse på denne skolen. Ungdomsskolen var godt skilt fra barneskolen, men noen ungdommer drev og plaget de som var yngre. I kroker og hjørner stod ungdommer og røykte. Det mest underlige var at det ikke var noen lærere for å passe på, men det var fordi skoledagen ikke hadde startet helt enda.
Cecilie gikk inn i skolegården med Kai, han så ut til å vite hvor han skulle. Kanskje hadde han gått på denne skolen da han var yngre? De gikk mot den delen av skolegården der det var ungdommer. Ungdommene begynte å se på henne, nærmest glodde. Kinnene hennes ble varme, hun ble veldig fort sjenert. De fleste elevene så rett og slett helt døde ut og brydde seg ikke noe særlig om henne. Men borte ved en benk, satt en gutt som skilte seg ut fra de andre. Han så ikke på den nye jenta, han så ikke død og blek ut i ansiktet og han drev heller ikke og røykte. Han bare satt der, og så ut til å være helt i sine egne tanker. Cecilie kunne se det i blikket hans. Blikket var festet mot bakken, men tankene et helt annet sted. Helt plutselig rev han blikket bort fra bakken og rett mot henne. Cecilie så bort med en gang og fulgte etter Kai. De gikk inn i skolebygningen, ikke så overraskende der inne. Det var bare e helt vanlig skolebygning, bortsett fra at det var veldig rotete og stanken tok livet av henne. De gikk inn i en lang gang med malerier på veggene. Cecilie hadde sett de fleste av maleriene fra før. Det var spesielt en del av Edvard Munch. De stod nå utenfor en dør der det stod Resepsjon. Inne i det rommet satt en tykk dame med masse papir og mapper foran seg. Da de kom så hun mot dem med en gang, det så ut som om hun kjente Kai.
- Hei Kai, sa hun. – Jeg har ventet på deg, er dette jenta? Hva het hun igjen… Cecilie?
- Ja, det er henne, Karla. Hadde vært veldig fint om du kunne følge henne til klassen, jeg haster litt nå, må på et møte, vet du. Hadet!
- Da sees vi, hadet.
Kai nesten løp ut av døra, og lot Cecilie være alene med den fremmede dama.
- Ja, kjære, sa hun. – Bare følg etter meg, så skall vi finne klasserommet ditt. La meg se, det var… 9B, ja. Bare følg etter meg du.
Karla viste fram et vennlig smil og viste henne fram til klasserommet. I gangen på vei til klassen, var det mange som stirret på Cecilie. Men denne gangen ble hun heldigvis ikke sjenert. Karla stoppet foran en gulmalt dør der det sto 9B. Døra var åpen og siden elevene satt og pratet, så det ut som at timen ikke hadde startet enda. Karla gikk bort til læreren som satt ved kateteret. De vekslet noen or og Karla pekte bort på Cecilie som enda stod ved døra. Læreren nikket og gikk bort til henne.
- Hei, Cecilie, sa hun. – Jeg heter Silje Otterdal og er den nye kontaktlæreren din. Bare kom inn så skal jeg introdusere deg for klassen.

Hei sann!
Denne historien har jeg jobbet med ganske lenge og er ennå ikke ferdig. Jeg strevde litt med å finne tittel og navn, men klarte det til slutt. Jeg vil takke noen venner for å ha hjulpet meg med å finne navn. Tusen takk, og håper du liker første del av fortellingen min.

Det var sent på kveld og mørkt ute. Den kjølige vinden raslet i trærne og lagde en uhyggelig lyd. Det eneste som lyste opp den fredfulle gata, var månen. I den stille gata, hvor nesten alle lysene var av og alle sov, var det ett hus, hvor lyset alltid var på og hvor det nesten aldri var stille.

Cecilie satt inne på rommet sitt og hørte på foreldrene krangle. Det var sånn hver kveld, når begge hadde drukket for mye og gjorde ikke annet enn å krangle. De brydde seg ikke om henne, det gjorde de aldri. Helt siden Cecilie ble født hadde moren hennes sagt at hun er en byrde og at det egentlig ikke var meningen at hun skulle bli født. I 14 år hadde hun fått høre det, men hun hadde vært sterk. Hun var for det meste alene hjemme. Hun hadde ingen søsken og foreldrene hennes var for det meste ute. Det var sånn hun likte det, alene. Om de var på jobb eller ikke, brydde hun seg ikke om. Det holdt med at de ikke var hjemme, sånn at hun slapp å høre på krangelen deres.Nå var Cecilie på senga si og hørte på bråket fra stua. Det var så høyt at det sikkert vekket halve nabolaget. De hadde fått klager før. Noen hadde banket på midt på natta, og sagt at de måtte være stille. Faren hennes prøvde å snakke normalt med naboen, men så kom moren hennes og sa at han bare kunne stikke av. Cecilie hadde blitt virkelig flau da. Selv om hun bare var inne på rommet sitt.
Det hadde ikke gått en eneste natt når Cecilie ikke hadde grått. Nå hadde hun ansiktet klemt fast i puta for hun ville ikke at de skulle høre henne gråte. Hele ansiktet hennes var fult av tårer og håret var bustete. Plutselig, hvis hun hørte nærmere etter, ble det helt stille. Hun hørte skritt, noen kom opp trappa. Med en gang gikk døra til rommet hennes opp, det var moren hennes. Hun ropte: – Cecilie! Kom deg opp og pakk sakene dine, vi drar herifra!Moren gikk ut, og slengte døra etter seg. Cecilie sa ikke noe imot, hun fikk ikke en gang et eneste ord ut av munnen. Så hun gjorde som moren ba henne om. Sto opp og pakket sakene sine. Hun lurte heller ikke på hvor i huleste de skulle.
Da hun var nede, så hun at faren stod i verandaen og røykte, mens moren ventet i bilen. Cecilie tok en siste kikk på faren før hun gikk ut. Hun lurte på om hun noen gang skulle få se han igjen. Men hun var ikke sikker på om hun i det hele tatt kom til å savne han. Hva hadde vel han gjort for henne? Ingenting. Stille gikk hun ut til bilen og lukket hus døra etter seg. Hun satte seg i bilen og moren kjørte inn den mørke natta.

Cecilie våknet tidlig neste morgen. Hun visste ikke helt hvor hun var, det var ikke i bilen, men i et rom. Men hvordan hadde hun kommet seg dit? Hun så litt nærmere og da så hun moren sin stå foran henne, med… en fremmed mann. Han var høy og blek og hadde mørke ringer rundt øynene. Cecilie la også merke til et arr han hadde rundt øyet, det så veldig stygt ut. Det var nettopp derfor han passet sammen med moren hennes. Cecilie begynte å smile for seg selv.
- Så dette er jenta? sa mannen.
Stemmen til mannen var veldig hes.
- Ja, dette er den drittungen jeg har snakket om, sa moren. – Cecilie, dette er Kai. Vi skal bo hos han fra nå av og du skal begynne på en ny skole, forstått?
Cecilie nikket rolig.
- Fint. Du begynner i dag, Kle på deg, så kjører Kai deg til skolen.Moren og Kai gikk ut av rommet.
Cecilie sa ikke noe imot, hadde hun gjort det, hadde ikke moren brydd seg uansett. Cecilie stod opp og så seg rundt i rommet. Det var faktisk ganske stort, og koselig. Et stort, hvitt skap langs den ene veggen, et skrivebord med en datamaskin og en kommode ved siden av senga, som kanskje ikke var så fin. På kommoden var det en liten klokke, så hun fikk endelig sett hva tiden var. Halv åtte.
Hun gikk bort til det hvite skapet og, på overraskende vis, var det fullt av masse klær og sko. Cecilie ble plutselig litt usikker på om alt det var hennes, men det måtte det nesten være. Det bodde ingen andre her? Nei, umulig. Kai så ikke ut som en mann med en ordentlig familie. Eller en familie i det hele tatt.
Hun tok raskt på seg noen klær og gikk bort til det store speilet som hang på veggen over kommoden. Det så faktisk fint ut. Hun hadde på en søt, rosa topp og hvite bukser. Et øyeblikk stod hun der og beundret seg selv, før døren plutselig spratt opp. Det var moren hennes, og hun så rasende ut.