Del 2:Jeg har en drøm
Maya var på vei gjem til leiligheten, hun hadde et stort smil om munnen. Utenfor blokka så hun en bil som ikke hadde vært der før, den hadde ikke vært der så lenge hun kunne huske. Hun gikk nærmere bilen, og inni der så hun moren sammen med en mann. De satt i baksetet på bilen. Maya så at mannen så kjent ut. Jo hun kjente denne mannen, det var faren hennes! Faren som hadde forlatt dem alene i den lille, stygge leiligheten, som hun aldri ville se igjen i hele sitt liv, aldri. Men nå satt han i bilen med moren hennes og flørtet. Maya følte at hodet kokte over. Hun ville vekk herfra, men hun hadde stirret inn i bilen så lenge, at de hadde sett henne. Begge gikk ut av bilen, faren hennes smilte det store, ekle smilet sitt. Og moren gikk bort til Maya og prøvde å forklare, men Maya ville ikke høre. Hun begynte å gå bakover før hun spurtet inn i blokka. De fulgte etter henne, men hun kom seg inn før dem. På vei opp til leiligheten tenkte hun: – Alt er løgn, mamma har aldri brydd seg om meg, for hadde hun det, ville hun aldri sittet i bilen med den bedrageren. Hun vet at jeg hater ham, så, hvorfor..?
Døra til leiligheten var åpen, hun gikk inn og låste etter seg. Hun gikk inn i rommet og låste døra der også. Moren og faren banket på, men hun ville ikke åpne. Alt hun gjorde var å sitte på senga og la tårene renne, igjen. Hvorfor skjer dette meg? tenkte hun. Hvordan kunne mamma være med han? Jeg orker ikke mer, jeg klarer ikke dette mer, verden er for full av shit til å leve i. Hun så mot vinduet som var åpent, og det hadde begynt å komme regn fra de mørke bygene. De bodde i 6. etasje. Hun tenkte seg litt om før hun gjorde det. Tenkte på Rufus, at hun nettopp hadde oppnådd drømmen sin, hun hadde fått det hun ønsket, men mistet det hun alltid hadde hatt, moren. Men nei, det var ikke verdt det, akkurat nå føltes det som om hun kom til å miste Rufus også. Maya pustet dypt og gikk bort til det åpne vinduet.
Rufus løp inn på sykehuset, fant den riktige avdelingen og det riktige rommet. Der lå hun, Maya. Han kunne bare ikke tro det. Den søte jenta som han nettopp hadde blitt kjent med, hadde tatt selvmord. Jenta han så veldig gjerne ville være med, var borte. EKG-en viste bare en helt rett strek, ingen tegn til liv. Han satte seg ved henne, liket hennes, på sykehussenga. Han så på henne. De fine, store øynene var lukket igjen. Tårene begynte å renne fra øynene hans, nedover kinnet, og landet på hennes kinn. Han sa stille: – Du skulle ikke gråte mer, sa du. Du skulle ikke straffe deg selv. Så hvorfor dette?
Han pustet dypt inn og tok pleddet over ansiktet hennes.
Og når natten kommer,
skal jeg
ligge helt stille
og høre den
jevne pusten din
når du sover.
Nei, det var ingen pust heller. Hun sov, en evig søvn.
THE END
- Atia Ijaz
Del 1:Jeg har en drøm
Heisann 
Yay, endelig en historie som Atia skal poste her 
Skrev denne her på norsk tentamen. I oppgaven jeg valgte skulle man ta utgangspunktet
i et dikt og skrive en fortelling utifra den. Fikk 4+ og det er vel greit nok
Enjoy!
Tenk å få være
smykket ditt,
slenge armene
rundt halsen din
og låse dem.
henge der hele dagen
innenfor genseren din,
kjenne varmen fra din myke hud.
Maya kunne ikke få diktet ut av tankene. Hun klarte bare ikke. Diktet passet henne så bra, for henne var det ikke bare et dikt skrevet av en elev, for henne var det virkelighet.
Øynene hennes var ikke på historielæreren som bablet noe som 2. Verdenskrig og Hitler. All fokuset hennes var på den gutten som satt foran henne. Den gutten som hadde de fineste honningfargete øynene som passet perfekt med det blide smilet hans. Gutten som het Rufus. Rufus satt en plass foran henne i klasserommet, han fulgte med på læreren, mens hun fulgte med på bakhodet hans.
- Maya! Kan du svare på spørsmålet mitt?
Maya så opp med en gang. Læreren hadde stilt et spørsmål. Hun ble så forvirret at alt som kom fra munnen hennes var et lite, skarpt: – Hæ?
Klassen brøt ut i latter. Maya skjulte øynene sine med luggen, og tok hetta over hodet. Skam, tenkte hun. Akkurat snudde Rufus seg mot henne, men det så hun ikke.
Han så henne sitte alene på benken i skolegården. Det var friminutt og Rufus husket fortsatt hendelsen i klasserommet. Alle lo, unntatt han. Alle gjorde narr av henne, men ikke han. Han synes bare synd på henne. Men nå skulle han gå bort til henne og snakke. Han skulle gå bort og spørre henne hvordan hun hadde det og om hun trengte noe støtte. Eller… burde han? Jo, hun satt jo tross alt alene, han måtte gå bort.
Maya satt med hodet i hendene og angret så fælt. Hvorfor meg? tenkte hun. Hvorfor er det akkurat meg Gud vil straffe, og det for ingenting? Hun tittet opp og så at Rufus kom mot henne. Nei, ikke nå, tenkte hun. Jeg orker ikke å snakke med noen, ikke engang med deg. Hun stod opp fra benken og gikk bort til yndlingsstedet sitt. Det lille hjørnet ved skolen hvor ingen pleide å være og hvor ingen kunne se henne. Bakken var møkkete, men hun satte seg ned allikevel. Hun kjente etter noe i lomma.
- Please, sa hun til seg selv. – Si at den er der.
Jo, den var der. Pillen hun hadde funnet i medisinskapet til moren. Antidepressive. Hun svelget den uten vann. Mye bedre, tenkte hun og pustet ut. Hun kunne ikke helt huske når hun begynte å ta piller. Men det var for ca. 2 år siden, da hun var 14. Hun brydde seg ikke om hva andre sa eller mente om det, for hun ville leve i sin egen verden.
Rufus så henne sitte i det lille hjørnet sitt. Ingen andre i klassen visste at hun tok piller, bare han. Han hadde spionert på henne et par ganger, men aldri snakket med henne. Noe han skulle gjøre nå. Han gikk bort og satte seg ned ved siden av henne.
- Hardt liv? sa han kort.
- Mhm.
- Trodde du var litt mer sånn nerdeaktig, jeg.
Rufus prøvde seg med en liten spøk, men det så ut som om hun tok det mer seriøst.
- Kan du ikke bare stikke av? Skjønner du ikke at jeg vil være alene, eller? Nei, jeg er faen meg ikke nerd. Bare la meg være, ok?! Jeg vil ikke ha noen å snakke med, jeg vil ikke ha noen nær meg en gang! Du kjenner meg ikke, du vet ikke hvor dritt livet mitt er, så bare la meg være!
Rufus så tårene komme fra øynene hennes. Han satte seg nærmere henne og holdt rundt henne. Uansett om hun kanskje ikke ville, ville han. Han ville trøste henne, være der for henne. Han hadde jo tross alt likt henne siden hun begynte i klassen hans i høst. Rufus strøk henne på ryggen, mens hun fortalte om livet sitt. Om hvordan faren hadde dratt fra henne og moren og at moren begynte å ta piller etter den hendelsen. At hun begynte med det selv i 8. klasse, fordi hun hatet faren sin for å ha glemt dem, og om hvor alene hun følte seg noen ganger. Så fortalte Rufus om seg selv. Om hvor mye han hadde likt henne helt siden hun begynte i klassen hans, men at han aldri hadde turt å snakke med henne alene, om at han hadde et nesten normalt liv. Det var bare det at moren hans døde av rusmisbruk da han var 2 år gammel, men at faren aldri hadde fått han til å føle seg ensom. For ham var faren både mor og far. Rufus fortalte henne hvor vondt det var å vite at hun drev med noe som kanskje kunne ta livet av henne. Han ville så gjerne at hun skulle slutte, men at det var opp til henne. Maya sa at hun skulle tenke på det. Så der satt de, i det lille hjørnet. Maya hvilte hodet på brystet hans, tårene var tørket vekk. Hun håpet at de aldri ville komme tilbake. For det var dette hun ønsket, dette hun hadde drømt om og dette var alt hun ville. Ville være med han.
To be continued…
Artikkel: Kjærlighet Ved Første Blikk
Hei sann
Jeg har tentamen i norsk om ikke så lenge og der skal vi skrive en artikkel. Denne her er en øvelse til tentamen. Enjoy :3
Emne: Forelskelse
Kjærlighet Ved Første Blikk
Kjærlighet er noe some finnes overalt.
I denne artikkelen skal vi se på positive of negative
sider ved kjærlighet. Og du skal prøve å finne svaret på
spørsmålet: Trenger du virkelig kjærlighet?
Atia Ijaz
Positive sider
Våren sies å være den beste årstiden for kjærlighet. Fuglene kommer tilbake og begynner å synge, sola er oppe lenger og det blir varmere. Men har det virkelig noe med kjærlighet å gjøre? Kan man ikke være forelska selv om fuglene ikke er der eller om det er varmere?
Det er kanskje det disse tingene gjør med oss mennesker som får oss i så godt humør. Sola får de fleste til å smile og være i godt humør. Akkurat som solskinnet, gjør kjærligheten at vi smiler hele tiden og gir oss denne deilige følelsen inni oss. Man må ikke være helt strålende glad hele tiden, men er man forelska, så blir det bare sånn. Har man det vanskelig og vil snakke med noen om det, vet man hvem man kan snakke med.
De fleste mennesker mener at kjærliget er noe helt fantastisk. Men er alt ved kjærligheten like bra?
Negative sider
Hittil har vi bare snakket om det fantastiske ved kjærlighet. Men det er også en del negative sider ved kjærlighet. Hvis man ikke har riktig kontroll over seg, kan man havne på ville veier. Man blir kanskje lurt og finner ut av at den personen du elsker, kanskje ikke elsker likevel. Det kan føre til kjærlighetssorg. Noen kommer lett over det, mens andre må «lide» i flere dager, ja, kanskje enda lenger for å komme over den dype sorgen.
Stoler du på «kjærlighet ved første blikk» ?
Denne artikkelen har forhåpentlig vis fått deg til å tenke gjennom en del. Kanskje stoler du nå på kjærligheten, kanskje ikke.
Nå til slutt vil jeg spørre: Synes du at du trenger kjærligheten? Stoler du på den?
